En av Tigers kjæreste labler er Metronomicon Audio som i årevis har gitt ut førsteklasses popmusikk og beslektede avarter. Først som beinharde CDr-forkjempere, deretter har de campet rundt i formatenes verden og gitt ut hologrammer, usb-nøkler, brev og brus i tillegg til en fin rekke vinyl. Den nye Magnus Moriarty skiva føyer seg fint inn i rekka der.

Vår egen huslabel sprenger igang våren med to store album: Haust fortsetter sin evige evolusjon med et album som har fått mye gode kritikker for sin ugne blanding av punk, 80s goth og psykedelia. Kollwitz på sin side har strammet inn på alle felt og lagd en stringent, vellaget og steinhard oppfølger til debutskiva si fra 2010.

På 60-tallet brøyt en sjølbevisst ungdomsgenerasjon med de fleste konvensjoner, ikke minst musikalsk. Fra før hadde frijazzen improvisert seg ut av den borgerlige tvangstrøya skalaer og harmonier representerte, men det var ikke frigjort nok for canadiske Nihilst Spasm Band. De ville løsrive seg fra ideen om at en musiker i det hele tatt måtte "kunne" spille, og lagde sågar også egne instumenter til å anti-spille på.

Budskapet om at Ex-Cult er dritbra, skammer vi oss ikke for å dele både med teskjei og grovere typer bestikk.

FemmeBrutal er et feministisk bookingkollektiv som har satt opp veldig mye bra konserter i hovedstaden de siste par åra. Tiger har spurt Jenny derfra om hun kunne liste opp hva som har vært soundtrack til markeringa av den internasjonale kvinnekamp-dagen.

Noen driftige karer har laget en liten film om Tiger, Fysisk Format og miljøet rundt. Intervjuer med bla Lasse Marhaug, Kjetil Nernes (Årabrot) og Stian Brurås-Leine (Disiplin/Nakkeskudd)

Vi fikk sette sammen en ønskekveld med våre favoritter fra Bylarm-programmet og tror du jaggu ikke vi fikk FULL POTT?!

Alexander Rishaug har vært en sentral figur i det norske eksperimentell musikkmiljøet, både som visjonær konsertarrangør (han stod bla. bak den første Animal Collective konserten i Norge) og som musiker med utgivelser på merker som Smalltown Supersound og Dekorder. Nå er tiden moden for hans femte utgivelse, en utforskning av lyd og rom og mekanikken i et kirkeorgel.

Enda en i rekka av nittitallsband som finner sammen igjen, men kan Sleater-Kinney virkelig bare være det? Selve spydspissen for den positive, progressive og produksjonsmessig hyperaktive Olympia-scenen, nok et ufarliggjort skall av det foregående?